Da er det blitt bestemt at det planlagte Munchmuseet i Bjørvika skrinlegges.

Det har lenge vært klart at Munchmuseet som finnes på Tøyen i dag ikke er tilstrekkelig for samlingen. Ett nytt bygg er nødvendig, det er alle klar over – men trenger vi et bygg til 4 milliarder kroner i Bjørvika? Selv er jeg usikker.

For det første synes jeg det vinnende forslaget ikke ser spesielt fint ut, og mener at det var mange av de andre forslagene som burde vunnet, fremfor det spansktegnede Lambda.

Tro meg, når jeg sier at god arkitektur, og det å satse på utbygging og vekst av Oslo, både fysisk og estetisk er svært viktig, men Lambda bidrar ikke til dette. For meg virker det hele veldig halvveis, og nekter å tro at dette er den beste løsningen.

Jeg krysser fingrene for at bystyret i Oslo tar seg en skikkelig tenkerunde, og klekker ut en god plan! Vi trenger et nytt Munchmuseum, vi må ta vare på kulturskattene, og kunsten vår!

Ingar Dalseth(NO) og Mikael Elmgreen(DK)

Elmgreen og Dragseth er en norsk/dansk kunstnerduo som har vakt stor internasjonal oppsikt. De er blandt de veldig få kunstnere som kan kalle seg både rike og berømte.

Duoen har stilt ut på mange forskjellige, svært annerkjente kunstmuseer og gallerier, slik som Tate Modern i London og Biennalen i Venezia.

Spesielt godt liker jeg deres bidrag til Veneziabiennalen 2009, hvor de innredet den Danske og Nordiske paviliong som hjemmene til to rike personer med store kunst- og designsamlinger. Foran den ene boligen sto det et «For Sale» skilt utenfor, mens i den andre boligen var beboeren død, og man kunne finne han ligge med ansiktet ned, druknet i sitt eget badebasseng utenfor den konstruerte boligen.

Slik kunne publikum vandre gjennom disse fiktive hjemmene, og bli kjent med de som da hadde bodd der gjennom deres samling av kunst, design og generelt interiør og de objektene som fantes der.Arbeidet resulterte i kunstkritikerprisen 2009.

Elmgreen og Dragseth fungerte altså som både kuratorer og kunstnere under denne utstillingen, ettersom de verkene som finnes i den fiktive kunstsamlingen er virkelige verk, og var likefullt en del av biennalen.

Bildet øverst i artikkelen forteller om konkurransen de nylig vant i London, hvor de skal oppføre skulpturen avbildet øverst, på Trafalgar Square. Konkurransen ble holdt med tanke på OL i London 2012.

Skulpturen «Powerless Structures, Fig. 101″ forholder seg til rytterskulpturene som som oftest preger slike plasser lik Trafalgar Square.

Kunstnerne mener at man gjennom denne skulpturen av en uskyldig, lekende gutt, i motsetning til ridende krigsherrer, skal kunne forestille seg en fremtid uten krig.

Elmgreen og Dragseth har desverre ikke sin egen hjemmeside, men her følger en del bilder fra deres mer kjente arbeider. Jeg anbefaler leserne til å oppsøke artikler om duoen, da disse finnes på både Kunstkritikk (om konkurransen de vant i London, som også bildet øverst i artikkelen er hentet fra).

Mer kan også leses på Wikipedia og DN.

Denkmal Fuer Verfolgte Homosexuelle

Prada

Veneziabiennalen

Da er man tilbake fra Momentumbiennalen i Moss med et rikere sinn, men blemmer på beina.

Den 6. Momentumbiennalen ble åpnet på Galleri F15, som er en av de 3 (arrester meg hvis jeg tar feil) utstillingslokalene til biennalen som er spredt rundt om i Moss kommune.

Galleri F15 er idyllisk plassert på Alby Gård, en 45 minutters spasertur fra togstasjonen. (eller ta buss)

Det var stappfult med folk på Alby, og det så bare ut til å komme fler og fler mens vi satt og ventet på at de viktige skulle komme seg opp på scenen, så vi kunne få satt i gang med å se på utstillingen.

Den første opp på scenen var en eller annen dame i et eller annet styre som hadde en eller annen form for et eller annet – hun gikk fort ned igjen.

Deretter kom ordfører Paul-Erik Krogsvold opp på scenen, hvor han snakket om viktigheten for kunst i moss kommune, og om hvordan Biennallen vil fortsette å vokse i fremtiden. Momentumbiennalen vil snart kunne gå forbi Venezia, forteller ordføreren.

Etter ordføreren kommer lederen for Punkt Ø opp på scenen. Han tar det hele på engelsk, og skryter fælt, og takker masse til alle som har bidratt.

Til sist var det kulturminister Anniken Huitfeldt som kom opp, hun snakker om hvordan det var usikkerheter, og uenigheter i forkant av Momentumbiennalen, hun snakker om Marcel Duchamp og hvordan han ble tatt dårlig imot i sin tid – og summerer opp med at ingen vil ha en biennale hvor alle er fullstendig enige. En siste spøk sender hun avgårde til ordføreren, hvor hun sier at «Momentum har gått forbi Venezia».

Da hiver man i seg resten av kaffen og kringla, og springer inn i Galleri F15.

Det som slo meg da jeg gikk rundt i Galleri F15 (annet en at det var veldig mange folk) var den høye kvaliteten på kurateringen. Her er det et mylder av forskjellige kunstnere fra forskjellige land og ingen ting føles galt i det man spaserer rundt. Det er klart at man liker visse ting bedre en andre, men kvaliteten kan man nærmest føle på luften alle kunstverkene er plassert i.

Les om kuratorteamet  her.

Biennalen har jo som de fleste sikkert vet et tema, eller stikkord. «Imagine Being Here Now» – som handler om vår evne til å sette oss inn i andre omgivelser og situasjoner.    (Les mer om det i min tidligere post om Momentum) Men det var svært ofte at jeg måtte minne meg selv på at jeg går rundt i en utstilling med et tema, og et konsept. Det var ikke alle jeg klarte å presse inn under dette temaet uten å legge god-vilja til, men  ettersom jeg ikke hadde noe informasjon om hvert eneste kunstverk tilgjengelig lot jeg det bare passere. Kunstverkene var gode uansett!

(Det var ikke mer en ett par arbeider hvor dette var tilfellet, så i det store og det hele var temaet, og konseptet en suksess!)

Etter F15 gikk jeg tilbake til Moss sentrum, og Momentum Kunsthall som ligger plassert i bydelen Møllerbyen.

Kunsthallen var som galleri F15, bare MYE større. De fikk plass til store kunstverk, hvilket det nesten utelukkende var.

Det var en fryd å spasere rundt der og oppleve både (for meg) kjente og ukjente kunstnere.

Som tidligere sagt skal kuratorteamet ha MASSE kudos for dette, det er en enormt god Momentumbiennale de har fått satt sammen, og det skulle virkelig ikke forundre meg om vi er på linje med Venezia om ikke så alt for lenge.

Jeg ønsker ikke å gå i mer dybde når det kommer til kunstverkene, dere er NØDT til å dra dit. Enhver med interesse for samtidskunst kan ikke la vær å dra og ha god samvittighet etterpå. Det er en enorm opplevelse.

Terningkast tusen.

Jeg er sykt glad jeg oppdaget Sarah Hermans!

Her er det bare for en hver ung fotoentusiast å smøre seg inn med misunnelse.

Det blir det mye av. I promise.

Sarah Hermans er en ung (bare 21 år gammal, liksom!) fotograf fra Belgia som igjennom sitt veldig korte, men sykt imponerende virke, har knipset fotografier de aller fleste av oss bare kan drømme om å ta.

Sarah Hermans ble først oppdaget rundt den tiden hun begynte på fotoskole i Brüssel, hvor hun holdt dette intervjuet: centritis

Det blir umiddelbart forstått at jenta har talent, og viser stor forståelse for komposisjon og proffesjonalitet i utrykk, som du selv vil se i bildene nedenfor.

Selvom en del av bildene hennes er veldig polaroid-hipster-analog-aktige (unskyld utrykket) har hun også en hel haug av bilder som er stikk motsatt, hvor hun viser oss naturen i små- og storskala med enorm suksess.

Selv foretrekker jeg naturbildene, men hey, dama er god uansett!

Hjemmeside her for flere bilder enn de vist nedenfor.